Det å komme tilbake til Bangladesh føles på mange måter som å komme hjem. Vi har bodd et halvt år i Dhaka tidligere, og føler at vi kommer til noe vi kjenner. Det er en helt annen opplevelse å komme tilbake enn første møte med denne storbyen. Det er krevende for en småbarnsfamilie å skulle etablere seg på nytt i et annet land, det er derfor godt at vi ikke starter helt med blanke ark. Verdens tettest befolkede by byr på noen utfordringer for oss nordmenn som er vant til gode muligheter for turer i uberørt natur. Man må derfor bruke oppfinnsomheten for å få gode uteopplevelser i denne byen. En dag hadde vi derfor piknik på taket av den bygården vi bor i.
Det var en del nysgjerrige øyne som fulgte med på denne familiestunden på taket fra blokkene rundt, men ellers fikk vi kose oss relativt uforstyrret. Man blir veldig synlige som hvit familie i dette landet. Dette har sine utfordringer, men gir samtidig noen gode muligheter. Vi ønsker å være synlige som etterfølgere av Jesus, og vil at livet vært her skal være et vitnesbyrd om Hans kjærlighet. For barna er det en utfordring at mange vil ta bilde av dem eller ta på dem. Jonathan synes lite om å bli kalt både «baby» og «uncle». Det siste sies som et tegn på respekt, men er naturlig nok rart for en norsk fireåring.
Vår opplevelse er at Gud sjelden leder i rette linjer fra A til B hvor man tydelig ser hensikten for vært steg han fører oss. For oss har det imidlertid vært trosstyrkende å se tilbake på den vandringen vi har hatt sammen med han. Det gir oss forventning til det som ligger foran som etterfølgere av Jesus.